Tre forskere som utviklet en teknologi i hjertet av smarttelefontiden – og den resulterende samfunnsmessige transformasjonen – har vunnet 2019 Nobelprisen i kjemi. Arbeidet til John B. Goodenough, M. Stanley Whittingham og Akira Yoshino gjorde avgjørende fremskritt innen litium-ion-batterier, som lagrer store mengder strøm i små battericeller og er raske og enkle å lade opp.
Først solgt kommersielt i 1991 av Sony for sine videokameraer, er disse batteritypene gode for mye mer enn bærbar forbrukerelektronikk. De er i sentrum av to andre teknologiske revolusjoner med kraften til å transformere samfunnet: overgangen fra forbrenningsmotorer til elektriske kjøretøy, og skiftet fra et elektrisk nett drevet av fossilt brensel til fornybare energigeneratorer som lagrer overskuddselektrisitet i batterier for fremtidig bruk.
Så hvordan fungerer disse batteriene? Forskere og ingeniører har brukt hele karrierer på å prøve å bygge bedre batterier, og det er fortsatt mysterier som vi ikke helt forstår. Forbedring av batterier krever at kjemikere og fysikere ser på endringer på atomnivå, samt mekaniske og elektriske ingeniører som kan designe og sette sammen batteripakkene som driver enheter. Som materialforsker ved University of Washington og Pacific Northwest National Lab, har arbeidet mitt bidratt til å utforske nye materialer for litium-luft-batterier, magnesium-batterier og selvfølgelig litium-ion-batterier.
La oss vurdere en dag i livet til to elektroner. Vi kaller en av dem Alex og han har en venn som heter George.
Batteriets anatomi
Alex bor inne i et standard alkalisk AA-batteri, som i lommelykten eller fjernkontrollen. Inne i et AA-batteri er det et rom fylt med sink og et annet fylt med manganoksid. I den ene enden, kun sinkenhenger svakt på elektronersom Alex. På den andre enden, manganoksidettrekker kraftigelektroner mot seg selv. I mellom, stoppe elektronene fra å gå direkte fra en side til en annen, er et stykke papir dynket i en løsning av kalium og vann, som sameksisterer som positive kaliumioner og negative hydroksidioner.
Når batteriet settes inn i en enhet og slås på, er enhetens interne krets fullført. Alex blir dratt ut av sinken, gjennom kretsen og inn i manganoksidet. Underveis driver bevegelsen hans enheten, eller lyspæren eller det som er koblet til batteriet. Når Alex drar, kan han ikke komme tilbake: Sinken som har mistet et elektron binder seg til hydroksydet og danner sinkoksid. Denne forbindelsen er ekstremt stabil og kan ikke enkelt omdannes tilbake til sink.
På den andre siden av batteriet får manganoksidet et oksygenatom fra vannet og etterlater hydroksydioner for å balansere ut hydroksydet som forbrukes av sinken. Når alle Alexs naboer har forlatt sinken og flyttet til manganoksidet,batteriet er utladetog må resirkuleres.
Litium-ion fordeler
La oss sammenligne dette med George, som bor i et litium-ion-batteri. Litium-ion-batterier har de samme grunnleggende byggesteinene som alkaliske AA-celler, med noen få forskjeller som gir store fordeler.
George lever i grafitt, som er enda svakere enn sink når det gjelder å holde på elektroner. Og den andre delen av batteriet hans er litiumkoboltoksid, som trekker elektroner mye kraftigere enn manganoksid – noe som gir batteriet evnen til å lagre mye mer energi på samme plass enn et alkalisk batteri. Løsningen som skiller grafitten og litiumkoboltoksidet inneholder positivt ladede litiumioner, som lett danner og bryter kjemiske bindinger når batteriet lades ut og lades opp igjen.







